Forbrytelse og straff

Når noen gjør noe galt så skal de bli straffet for det, men hva er egentlig hensikten med straff? De fleste vil vel si at straffen skal virke avskrekkende. Ved å straffe dem som gjør noe galt mot andre eller samfunnet skal vi forhindre dem i å gjøre dette igjen. Hadde dette fungert i praksis hadde vi neppe hatt vanekriminelle. Jeg tror straff i stor grad handler om å skape rettferdighet i forholdet mellom mellom forbryter og offer. På lang sikt tror jeg uansett det å behandle mennesker som gjør lovbrudd er mer lønnsomt for et samfunn, enn det er å straffe dem. Det høres sikkert naivt ut, men jeg prøver å tenke på dette i mitt arbeid med barn. Jeg tror at det kan virke stigmatiserende og gi barn dårlig selvbilde. Det er da lett å komme inn i den berømte onde sirkelen. Derfor prøver jeg i større grad å finne årsaken til hvorfor et barn utfører en gal handling. Ved å finne årsaken kan jeg kanskje hjelpe og støtte barnet til å finne en mer konstruktive måter å forholde seg til seg selv og omverdenen sin på. Jeg er fult klar over at jeg har fremstilt en veldig kompleks problemstilling svært svart/hvitt, for hva er egentlig straff, og skal vi ikke måtte ta konsekvensene av våre handlinger? Målet er bare å få folk til å tenke på hva som er hensikten med straff, og hva vi egentlig oppnår ved å straffe.

Rusa på ros.

Helt fra fødselen av søker vi mennesker respons fra menneskene rundt oss. Vi speiler oss i omverdens reaksjon på den vi er eller det vi gjør, og selvbildet vårt blir deretter. Fremstilt svært enkelt kan vi si at vi får vi et positivt selvbilde av ros og et negativt selvbilde av ris. Eller er det virkelig sånn? Ris og ros er lenge blitt brukt som virkemidler i barneoppdragelsen. Ris skal avskrekke oss fra uønsket atferd, og ros skal fremelske ønsket atferd. Gjennom tidene har pendelen svingt fra en hyppig bruk av straff til at vi i dag i større grad skal rose frem barna, og gi de et positivt selvbilde gjennom positive tilbakemeldinger på det de gjør. Selv synes jeg dette virket veldig så fornuftig, og roste opp og ned i mente både i min jobb som pedagog, og som mamma for mine egne barn.

For noen år siden var jeg på et kurs med Jesper Juul. Han hadde mange gode tanker om barn og voksne, og samspillet dem imellom, men jeg reagerte sterk på at han mente at vi roste barna våre for mye. Det kunne jeg ikke være enig med han i. Han mente at vi gjorde barn og voksne avhengige av ros. Det blir som en rus der en stadig må ha mer for å ha det godt med seg selv. Disse tankene kverna rundt i bakhodet mitt i lang tid før jeg bestemte meg for å prøve å finne ut hva han egentlig mente med dette. I en av bøkene hans fant jeg et eksempel som gjorde at jeg plutselig forstod det. Han skrev om en mamma som var i parken med datteren sin. Mammaen sitter på en benk og leser i en avis imens dattera leker i sklia. Datteren roper"  Se på meg, mamma se på meg". Mammaen gløtter fort opp fra avisen og sier "så flink du er til å skli" før hun igjen fortsetter med lesinga.

Barnet ønsket ikke at mammaen skulle si at hun var flink til å skli. En behøver ikke å være flink for å sette rompa ned på sklia og skli ned. Barnet ville at mammaen skulle se henne og anerkjenne henne for at hun hadde det gøy, og at det hun gjorde hadde en verdi i seg selv.

Mye av den rosen vi gir til hverandre er overfladisk og sier noe om det vi gjør eller hvordan vi ser ut. Det gir oss en rask rus, men vi må stadig ha mer for å føle oss bra. Det vi egentlig burde gjøre var å se og anerkjenne hverandre for den vi er,og at vi har en verdi i oss selv.  Det er det som gir oss et et trygt og godt selvbilde og integritet som menneske.

Så er det et paradoks da at vi lever i et samfunn der lykke og godt selvbilde i større og større grad måles i hvor mange "likes" en får på statusoppdateringen sin på facebook, eller på hvor mange kommentarer vi får på bloggen vår. Er vi en nasjon som som er i ferd med å bli fullstendig hekta på ros?
Det er bare en liten tankevekker.