Katrines tankeri: Barn er ikke vanskelige, men barn kan ha det vansk...

Katrines tankeri: Barn er ikke vanskelige, men barn kan ha det vansk...: Vi har alle møtt det barnet som banner, bråker og ødelegger, eller det barnet som aldri sier noe, bare står med et nedslått blikk med et...

Barn er ikke vanskelige, men barn kan ha det vanskelig

Vi har alle møtt det barnet som banner, bråker og ødelegger, eller det barnet som aldri sier noe, bare står med et nedslått blikk med et kroppsspråk som sier ”la meg være i fred”. Barna som avviser oss, og barna som ingen orker å like.

Barnet påvirkes av dett miljøet de vokser opp i. Tør vi å se bakenfor en uspiselig oppførsel?

Når barn lever med uro, utrygghet, svik eller overgrep, bruker barnet alle krefter på å prøve å mestre livet, fremfor blomstring og livsglad utforskning. Både det som skjer hjemme, på skolen og det som skjer inne i barnet selv skal håndteres. Det er ikke lett å gjøre alene.

Har vi raushet til å se bakenfor en utfordrende atferd?

Nesten alt du tror du ser, handler om noe du ikke ser, og som kanskje ingen andre kjenner til. Bakenfor bråket eller den stille, avvisende masken finnes det et barn som mest av alt ønsker å være en del av fellesskapet. Et barn som vil bli likt. Et barn som ønsker å være som de andre, men som ikke har de beste forutsetningene for å klare det.

Én som bryr seg kan være nok

En ung gutt som får mye negativ oppmerksomhet fra omgivelsene, sa dette: “Jeg orker egentlig ikke leve, men jeg tør ikke dø – for tenk om det kanskje finnes noen som kan utgjøre en forskjell – noen som får meg til å føle det annerledes? Tenk om noen av dem som egentlig vet at jeg sliter, allikevel stopper opp og spør meg hvordan jeg har det, at de tåler svaret mitt og at de tåler meg? Kanskje det skjer en dag.”

DU kan være den ene. Den som utgjør forskjellen.

(Deler av teksten er lånt fra Unicef sin kampanje "Den ene")

Må en stol stå på fire bein og sittes på?

Hva slags ferdigheter og evner trenger vi for å klare oss i dagens samfunn? Det er et viktig spørsmål. Spesielt for skolen. Hva ønsker vi at våre barn skal sitte igjen med etter 10 års skolegang? Utviklingen i vår samfunn går raskere og raskere. Jeg vil påstå at evnen til å tilpasse seg ny teknologi og endringene i samfunnet vårt er en viktig egenskap. Vi må være i stand til å tilegne oss og tilpasse oss ny kunnskap og nye erfaringer. Det vil absolutt være en god egenskap å kunne se mange ulike løsninger på en og samme utfordring, såkalt divergent tenkning.

Barn er i utgangspunktet mestere i dette. Dette er ikke noe de må lære. Det er en evne som må foredles. Det kan være enklere sagt en gjort. I gymsalen på skolen fikk barna i 2. trinn gjøre som de ville. To gutter snudde et par stoler på hodet og kjørte rundt med dem. De hylte av fryd over denne morsomme leken. Jeg gikk bort til dem og sa at de måtte snu stolene igjen. Hvis ikke kunne de gå i stykker. Gutten ble tydelig skuffet og fortalte at de kjedet seg. Da sa jeg til dem at de måtte bruke fantasien sin og finne på noe gøy. Den ene gutte svarte "det var jo nettopp det vi gjorde, men det fikk vi ikke lov til"

Det svaret var en A-HA-opplevelse for meg. Er det sånn at vi knebler de evnene som kanskje er viktigst for å klare seg i fremtidens samfunn?

En liten tankevekker

Forbrytelse og straff

Når noen gjør noe galt så skal de bli straffet for det, men hva er egentlig hensikten med straff? De fleste vil vel si at straffen skal virke avskrekkende. Ved å straffe dem som gjør noe galt mot andre eller samfunnet skal vi forhindre dem i å gjøre dette igjen. Hadde dette fungert i praksis hadde vi neppe hatt vanekriminelle. Jeg tror straff i stor grad handler om å skape rettferdighet i forholdet mellom mellom forbryter og offer. På lang sikt tror jeg uansett det å behandle mennesker som gjør lovbrudd er mer lønnsomt for et samfunn, enn det er å straffe dem. Det høres sikkert naivt ut, men jeg prøver å tenke på dette i mitt arbeid med barn. Jeg tror at det kan virke stigmatiserende og gi barn dårlig selvbilde. Det er da lett å komme inn i den berømte onde sirkelen. Derfor prøver jeg i større grad å finne årsaken til hvorfor et barn utfører en gal handling. Ved å finne årsaken kan jeg kanskje hjelpe og støtte barnet til å finne en mer konstruktive måter å forholde seg til seg selv og omverdenen sin på. Jeg er fult klar over at jeg har fremstilt en veldig kompleks problemstilling svært svart/hvitt, for hva er egentlig straff, og skal vi ikke måtte ta konsekvensene av våre handlinger? Målet er bare å få folk til å tenke på hva som er hensikten med straff, og hva vi egentlig oppnår ved å straffe.

Rusa på ros.

Helt fra fødselen av søker vi mennesker respons fra menneskene rundt oss. Vi speiler oss i omverdens reaksjon på den vi er eller det vi gjør, og selvbildet vårt blir deretter. Fremstilt svært enkelt kan vi si at vi får vi et positivt selvbilde av ros og et negativt selvbilde av ris. Eller er det virkelig sånn? Ris og ros er lenge blitt brukt som virkemidler i barneoppdragelsen. Ris skal avskrekke oss fra uønsket atferd, og ros skal fremelske ønsket atferd. Gjennom tidene har pendelen svingt fra en hyppig bruk av straff til at vi i dag i større grad skal rose frem barna, og gi de et positivt selvbilde gjennom positive tilbakemeldinger på det de gjør. Selv synes jeg dette virket veldig så fornuftig, og roste opp og ned i mente både i min jobb som pedagog, og som mamma for mine egne barn.

For noen år siden var jeg på et kurs med Jesper Juul. Han hadde mange gode tanker om barn og voksne, og samspillet dem imellom, men jeg reagerte sterk på at han mente at vi roste barna våre for mye. Det kunne jeg ikke være enig med han i. Han mente at vi gjorde barn og voksne avhengige av ros. Det blir som en rus der en stadig må ha mer for å ha det godt med seg selv. Disse tankene kverna rundt i bakhodet mitt i lang tid før jeg bestemte meg for å prøve å finne ut hva han egentlig mente med dette. I en av bøkene hans fant jeg et eksempel som gjorde at jeg plutselig forstod det. Han skrev om en mamma som var i parken med datteren sin. Mammaen sitter på en benk og leser i en avis imens dattera leker i sklia. Datteren roper"  Se på meg, mamma se på meg". Mammaen gløtter fort opp fra avisen og sier "så flink du er til å skli" før hun igjen fortsetter med lesinga.

Barnet ønsket ikke at mammaen skulle si at hun var flink til å skli. En behøver ikke å være flink for å sette rompa ned på sklia og skli ned. Barnet ville at mammaen skulle se henne og anerkjenne henne for at hun hadde det gøy, og at det hun gjorde hadde en verdi i seg selv.

Mye av den rosen vi gir til hverandre er overfladisk og sier noe om det vi gjør eller hvordan vi ser ut. Det gir oss en rask rus, men vi må stadig ha mer for å føle oss bra. Det vi egentlig burde gjøre var å se og anerkjenne hverandre for den vi er,og at vi har en verdi i oss selv.  Det er det som gir oss et et trygt og godt selvbilde og integritet som menneske.

Så er det et paradoks da at vi lever i et samfunn der lykke og godt selvbilde i større og større grad måles i hvor mange "likes" en får på statusoppdateringen sin på facebook, eller på hvor mange kommentarer vi får på bloggen vår. Er vi en nasjon som som er i ferd med å bli fullstendig hekta på ros?
Det er bare en liten tankevekker.

"Multitasking"- en god egenskap, eller bare en dårlig uvane?

Multitasking er det nye hete moteordet, og definerer evnen til å utføre flere handlinger samtidig. Sånn jeg har forstått det blir dette sett på som en god egenskap i et samfunn der tid er penger. Det er helt klart både tidsbesparende og effektivt å gjøre flere ting samtidig. Selv ser jeg på meg selv som rimelig god til akkurat dette. Jeg snakker i telefonen samtidig som jeg lager mat, sjekker eposten i mens jeg ser på TV og  hjelper barna med leksene i mens jeg gjør diverse husarbeid. For meg er lydbok en fantastisk oppfinnelse. Nå kan jeg gjøre noe så kjedelig som å henge opp klær samtidig som jeg "leser" krim.

Her en dag bestemte jeg meg for å prøve meg på en Yoga-time på treningssenteret mitt. Jeg hadde tenkt på det lenge, men etter som Yoga verken er spesielt effektivt for å bygge muskler eller forbrenne kalorier har jeg egentlig sett på det som litt bortkasta treningstid.
Denne Yoga-timen ble et aldri så lite vendepunkt for meg. De første 10 minuttene lå vi på gulvet og fokuserte på pusten vår. Hensikten med dette er å klarne hodet for tanker, og bare fokusere på kroppen vår. Bare fokusere på en ting. Det gikk opp for meg at dette var lettere sagt en gjort, og når jeg tenkte etter så gjør jeg nesten alltid to ting samtidig. Jeg kan for eksempel ikke sitte alene å spise uten å lese noe, eller sitte stille i en stol og lese lydbok uten og samtidig løse sudoku. Det gikk opp for meg at multitasking kanskje ikke nødvendigvis er en god egenskap, det kan også være en dårlig uvane. Å fokusere på en ting av gangen handler om tilstedeværelse, og da tror jeg at både opplevelser og inntrykk blir sterkere. Så nå øver jeg meg altså på å bare gjøre en ting av gangen, og det er ikke lett, men det er egentlig ganske befriende å ikke tenke på alt som har hendt og alt som skal skje og bare være akkurat her, akkurat nå.

Lykken er å lete.

Da jeg var ca 8 år gammel fant jeg en fosil iblant rullesteinene på Hove. Etter det var søndagsturens store høydepunkt fosil-jakt ytterst på Tromøya. Jeg snudde på hver en stein i håp om å finne spor etter små virvelløse dyr som levde under dinosaurenes tidsalder. Å si at jeg fant mange vil være en sterk overdrivelse, men det spilte ingen rolle. Det å lete var lykke i seg selv. Så en dag fortalte en velmenende voksen meg at det er nærmest umulig å finne fosiler blant rullestein ettersom hele konseptet med rullestein er at de har lagt og rullet mot hverandre og slipt vekk eventuelle fosiler gjennom tusenvis av år. Det er jo lite vits å lete etter noe som ikke finnes, så da sluttet jeg å lete.
I dag var jeg på søndagstur på rullesteinstranda på Hove med familien min. Kaisa på 6 år var tydelig interessert i alle de små og store, glatte og knudrete rullesteina hun fant. Sammen studerte vi de og filosoferte over hvordan de hadde blitt som de hadde blitt. Før jeg viste ordet av det var jeg 8 år igjen og på fosil-jakt. Jeg fant ingen fosiler i dag heller, men i havet av tilsynelatende runde grå steiner fant jeg utrolig mange fascinerende stein i ulike fasonger og nyanser. Jeg tenkte med meg selv at lykken ikke alltid er finne. Lykken kan også godt være å lete, levet i nået og faktisk se det som befinner seg rett under nesa si. Jeg kommer ikke til å fortelle barna mine at det er liten sjanse for å finne fosiler blant rullestein. Jeg vil ikke ta fra de lykken av å lete.