Lykken er å lete.

Da jeg var ca 8 år gammel fant jeg en fosil iblant rullesteinene på Hove. Etter det var søndagsturens store høydepunkt fosil-jakt ytterst på Tromøya. Jeg snudde på hver en stein i håp om å finne spor etter små virvelløse dyr som levde under dinosaurenes tidsalder. Å si at jeg fant mange vil være en sterk overdrivelse, men det spilte ingen rolle. Det å lete var lykke i seg selv. Så en dag fortalte en velmenende voksen meg at det er nærmest umulig å finne fosiler blant rullestein ettersom hele konseptet med rullestein er at de har lagt og rullet mot hverandre og slipt vekk eventuelle fosiler gjennom tusenvis av år. Det er jo lite vits å lete etter noe som ikke finnes, så da sluttet jeg å lete.
I dag var jeg på søndagstur på rullesteinstranda på Hove med familien min. Kaisa på 6 år var tydelig interessert i alle de små og store, glatte og knudrete rullesteina hun fant. Sammen studerte vi de og filosoferte over hvordan de hadde blitt som de hadde blitt. Før jeg viste ordet av det var jeg 8 år igjen og på fosil-jakt. Jeg fant ingen fosiler i dag heller, men i havet av tilsynelatende runde grå steiner fant jeg utrolig mange fascinerende stein i ulike fasonger og nyanser. Jeg tenkte med meg selv at lykken ikke alltid er finne. Lykken kan også godt være å lete, levet i nået og faktisk se det som befinner seg rett under nesa si. Jeg kommer ikke til å fortelle barna mine at det er liten sjanse for å finne fosiler blant rullestein. Jeg vil ikke ta fra de lykken av å lete.