"Multitasking"- en god egenskap, eller bare en dårlig uvane?

Multitasking er det nye hete moteordet, og definerer evnen til å utføre flere handlinger samtidig. Sånn jeg har forstått det blir dette sett på som en god egenskap i et samfunn der tid er penger. Det er helt klart både tidsbesparende og effektivt å gjøre flere ting samtidig. Selv ser jeg på meg selv som rimelig god til akkurat dette. Jeg snakker i telefonen samtidig som jeg lager mat, sjekker eposten i mens jeg ser på TV og  hjelper barna med leksene i mens jeg gjør diverse husarbeid. For meg er lydbok en fantastisk oppfinnelse. Nå kan jeg gjøre noe så kjedelig som å henge opp klær samtidig som jeg "leser" krim.

Her en dag bestemte jeg meg for å prøve meg på en Yoga-time på treningssenteret mitt. Jeg hadde tenkt på det lenge, men etter som Yoga verken er spesielt effektivt for å bygge muskler eller forbrenne kalorier har jeg egentlig sett på det som litt bortkasta treningstid.
Denne Yoga-timen ble et aldri så lite vendepunkt for meg. De første 10 minuttene lå vi på gulvet og fokuserte på pusten vår. Hensikten med dette er å klarne hodet for tanker, og bare fokusere på kroppen vår. Bare fokusere på en ting. Det gikk opp for meg at dette var lettere sagt en gjort, og når jeg tenkte etter så gjør jeg nesten alltid to ting samtidig. Jeg kan for eksempel ikke sitte alene å spise uten å lese noe, eller sitte stille i en stol og lese lydbok uten og samtidig løse sudoku. Det gikk opp for meg at multitasking kanskje ikke nødvendigvis er en god egenskap, det kan også være en dårlig uvane. Å fokusere på en ting av gangen handler om tilstedeværelse, og da tror jeg at både opplevelser og inntrykk blir sterkere. Så nå øver jeg meg altså på å bare gjøre en ting av gangen, og det er ikke lett, men det er egentlig ganske befriende å ikke tenke på alt som har hendt og alt som skal skje og bare være akkurat her, akkurat nå.

Lykken er å lete.

Da jeg var ca 8 år gammel fant jeg en fosil iblant rullesteinene på Hove. Etter det var søndagsturens store høydepunkt fosil-jakt ytterst på Tromøya. Jeg snudde på hver en stein i håp om å finne spor etter små virvelløse dyr som levde under dinosaurenes tidsalder. Å si at jeg fant mange vil være en sterk overdrivelse, men det spilte ingen rolle. Det å lete var lykke i seg selv. Så en dag fortalte en velmenende voksen meg at det er nærmest umulig å finne fosiler blant rullestein ettersom hele konseptet med rullestein er at de har lagt og rullet mot hverandre og slipt vekk eventuelle fosiler gjennom tusenvis av år. Det er jo lite vits å lete etter noe som ikke finnes, så da sluttet jeg å lete.
I dag var jeg på søndagstur på rullesteinstranda på Hove med familien min. Kaisa på 6 år var tydelig interessert i alle de små og store, glatte og knudrete rullesteina hun fant. Sammen studerte vi de og filosoferte over hvordan de hadde blitt som de hadde blitt. Før jeg viste ordet av det var jeg 8 år igjen og på fosil-jakt. Jeg fant ingen fosiler i dag heller, men i havet av tilsynelatende runde grå steiner fant jeg utrolig mange fascinerende stein i ulike fasonger og nyanser. Jeg tenkte med meg selv at lykken ikke alltid er finne. Lykken kan også godt være å lete, levet i nået og faktisk se det som befinner seg rett under nesa si. Jeg kommer ikke til å fortelle barna mine at det er liten sjanse for å finne fosiler blant rullestein. Jeg vil ikke ta fra de lykken av å lete.

Jeg blogger!!

Jeg har tenkt på det lenge, å begynne og blogge, men det har bare blitt med tanken. Dør-stokk-mila har vært det å sette seg ned for å finne ut hvordan en lager en blogg. Nå har jeg nettopp byttet jobb. Ny jobb betyr nye muligheter, blant annet en kollega som blogger. Det ga meg den inspirasjonen jeg trengte for å sette i gang. Så nå sitter jeg altså her, og blogger. Jeg vil bruke denne siden til å dele tanker og opplevelser om det som opptar meg akkurat nå med dere. Forhåpentligvis sitter det noen der ute i cyberspace som som vil dele sine tanker om mine tanker med meg :0)

Katrine.